Hva er nyekspresjonisme og hvordan den endret det 20. århundre

Nyekspresjonismen, som revitaliserte den ekspresjonistiske bevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet, var preget av en bølge av ubearbeidede og intense følelser. Den fikk utbredt popularitet på 1980-tallet på grunn av dens svært subjektive natur. Dette kunstneriske fenomenet, som først dukket opp i etterkrigstidens Tyskland, spredte seg globalt som en reaksjon mot den minimalistiske og konseptuelle kunsten på 1970-tallet. Videre åpnet den døren for postmodernismen ved å utfordre tabuer og sprenge grenser.

På 1980-tallet fanget den nyekspresjonistiske bevegelsen kunstmarkedet med sin aggressive utførelsesstil, rå primitivisme, sensualitet og intense følelser. Verk av kunstnere fra Frankrike, Tyskland og USA hentet inn millioner på auksjoner. De malte på alle tilgjengelige overflater for å formidle sosial protest, uttrykk og raseri ved å bruke lyse farger og flerkomponentteksturer. Denne bevegelsen reflekterte de frenetiske samfunnsendringene og tidens økonomiske boom. Bevegelsens røtter kan imidlertid spores tilbake til kjølvannet av andre verdenskrig. Georg Baselitz gjenopplivet tysk ekspresjonisme, som hadde blitt stemplet som "degenerert kunst" av nazistene. Arbeidet hans la grunnlaget for den nyekspresjonistiske bevegelsen, og tillot en ny generasjon tyske kunstnere å utforske spørsmål om kunst og nasjonal identitet i etterkrigsårene.

Baselitz sine formative år som kunstner ble formet av hans korte opphold i kommunistiske Øst-Berlins offisielt godkjente sosialrealismebevegelse. Imidlertid førte hans eksponering for abstrakt kunst i Vest-Berlin til at han plasserte den menneskelige figuren tilbake i sentrum av maleriet, og løftet en tidligere avvist sjanger til mainstream. I 1963 sjokkerte Baselitz sin utstilling i Vest-Berlin publikum og ble til slutt demontert på grunn av den opplevde uanstendigheten til noen malerier som skildrer nakenhet og onani. Til tross for det første tilbakeslaget, viste showet seg å være et vendepunkt for den nyekspresjonistiske bevegelsen, og et tiår senere ble Baselitz hyllet som dens ledende skikkelse i Tyskland.

På 1980-tallet hadde gjenopplivingen av rått og sensuellt maleri blitt et globalt fenomen. Minimalismen og konseptualismen som tidligere hadde dominert kunstscenen ble erstattet av impasto-strøk av levende farger, da kunstnere rundt om i verden utforsket uttrykksfulle veier. Med utgangspunkt i mytologi, kultur, historie, nasjonalisme og erotikk, utnyttet neo-ekspresjonistene kunstens forløsende kraft i en punkbevegelse som ofte delte meninger.

Dessuten dukket Julian Schnabel og Jean-Michel Basquiat på 1980-tallet opp som ikoner for en ny kunstnerisk bølge i USA. Deres selvutformede primitive personas ble omfavnet av den dekadente og eksklusive kunstverdenen, inkludert Andy Warhol, som var en lidenskapelig beundrer av Basquiats arbeid. Mens hver neo-ekspresjonistiske bevegelse rundt om i verden hadde sin egen unike stil, delte de alle en rød tråd med å reflektere lidenskapelige følelser og årsaker.

I Tyskland, hvor bevegelsen ble kjent som Neue Wilden (New Fauves), var røttene til følelser og dypere mening spesielt kraftige. Etter andre verdenskrig søkte Tyskland etter en nasjonal identitet, og skiftet mot ekspresjonisme reflekterte denne samfunnsendringen. Kunstnere som Georg Baselitz og Markus Lupertz forsøkte å overvinne arven fra nazistene gjennom sitt arbeid, mens Anselm Kiefers følelsesladede malerier ga kraftige verktøy for refleksjon. Politikk og sosiale kommentarer var uunngåelige i etterkrigstidens Tyskland, og Jorg Immendorffs arbeid tok for seg problemene i et splittet land på en svært politisk måte.

Neo-ekspresjonisme i Italia ble kjent som Transavanguardia, som betyr "utover avantgarden." Den hadde som mål å bevege seg bort fra minimalismen til den foregående Arte Povera-bevegelsen. Bruken av parodi skilte Transavanguardia fra sine neo-ekspresjonistiske jevnaldrende, som man kan se i Sandro Chias "håne-heroiske" verk. Francesco Clemente, bevegelsens mest kjente kunstner, hentet inspirasjon fra internasjonale stiler etter å ha bodd i India og New York.

I USA var ikke krig, konflikt og kollektiv identitet sentrale temaer i nyekspresjonismen. I stedet skapte en gruppe New York-kunstnere, inkludert Eric Fischl, Julian Schnabel og Basquiat, svært personlige og uttrykksfulle verk som fokuserte på deres egne erfaringer. I en tid med stor velstand ble denne gruppen de mest gjenkjennelige kunstnerne knyttet til den nyekspresjonistiske bevegelsen, ettersom verkene deres fikk forbløffende priser på auksjoner.